Overskuddsvarme som varmekilde. Barrierer og drivere for økt bruk av overskuddsvarme til bygningsoppvarming

Abstract

Gode samarbeidsmodeller kan fremme bruken av overskuddsvarme i områder Den varslede energikrisen i Europa sammen med økende andel strømproduksjon fra variable fornybare energikilder som vind og sol har gjort strøm til en verdifull vare. I Norge står husholdningene for hele 30 % av strømforbruket, og brorparten av dette går til oppvarming. Bygningsoppvarming er noe som kan dekkes med andre, mer lavverdige energibærere enn strøm, gitt at bygningene er tilrettelagt for vannbåren oppvarming. Det finnes omtrent 20 TWh overskuddsvarme tilgjengelig fra industrien i Norge, tilsvarende nesten 10 % av det totale primærenergiforbruket – og dette tallet har ikke med seg ulike urbane overskudds-varmekilder, som datasentre og store næringsbygg. Bruk av overskuddsvarme til bygningsoppvarming er mer komplisert og innebærer større risiko enn kjøp av fjernvarme eller strøm; i forhold til både investering- og driftskostnader og påliteligheten til forsyning. Denne studien har vist at gode samarbeidsmodeller kan bidra til å komme over disse barrierene og fremme bruken av overskuddsvarme i områder. Fire ulike samarbeidsmodeller er blitt diskutert: direkte samarbeid via en-til-en avtaler, tredjepartseierskap, lokale energimarked, og åpen fjernvarme -modellen fra Sverige. Åpen fjernvarme er uten tvil en effektiv tilnærming for integrering av flere overskuddsvarmekilder i et større fjernvarmenett. Tredjepartseierskap, der en ekstern bedrift tar ansvar for investering og drift av varmegjenvinningssystem, kan likevel være en bedre tilnærming for enkelttilfeller. Winns, NTE og Trøndelag Fylkeskommune er blant aktørene som ser på bruken av denne tilnærmingen. Lokale energi-marked kan være en god løsning i områder der det vil være mye lokal produksjon av strøm og varme. Direkte samarbeid er den enkleste tilnærmingen når antall aktører er få, men vil ikke nødvendigvis fremme mer utbredt bruk av overskuddsvarme like effektivt som de andre modellene. I tillegg finnes det en rekke regulatoriske og økonomiske faktorer som kan hindre bruken av overskuddsvarme. Energiloven behandler varme og strøm svært ulikt; mens nettselskapene er forpliktet til å tilby plusskundeordning til en strømkunde som produserer egen energi, finnes det ingen tilsvarende ordning for varme. Det finnes ingen rammeverk for prising av overskuddsvarme, og heller ingen andre ordninger som støtter etablering av næringsvirksomhet med overskuddsvarme tilgjengelig i nærheten av potensielle brukere for varmen. Gode demonstrasjonsprosjekter, med følgende positiv mediaoppmerksomhet er viktige for å få flere prosjekter realisert – noe som vil naturlig bidra til utvikling av et marked og samarbeidsmodeller som fremmer bruken av overskuddsvarme. Her har forskningssentre som FME ZEN en viktig rolle.

New models for collaboration can promote the use of surplus heat in areas The approaching energy crisis in Europe together with the increasing share of electricity production from variable renewable energy sources such as wind and solar has turned electricity into a valuable commodity. In Norway, households account for as much as 30 % of electricity consumption, and the majority of this goes to heating. Space heating is something that can be covered with other, lower-quality energy carriers than electricity, given that the buildings are adapted for hydronic heating. There is approximately 20 TWh of industrial surplus heat available in Norway, corresponding to nearly 10 % of the total final energy demand - and this figure does not include various urban surplus heat sources, such as data centres. The use of surplus heat for building heating is however more complex and riskier than the purchase of district heating or electricity, with respect to both investment and operating costs, and the security of supply. This report has shown that good collaboration models can help to overcome these barriers and promote the use of surplus heat. Four different models are discussed: direct collaboration through one-on-one agreements, third-party ownership, local energy markets and the open district heating model from Sweden. Open district heating is without a doubt an effective approach for integrating several surplus heat sources in a larger district heating network. Third party ownership, where an external company takes responsibility for the investment and operation of the heat recovery system, can still be a better approach for individual cases. Winns, NTE and Trøndelag County Municipality are among companies looking at the use of this approach. Local energy markets can be a good solution in areas with a lot of local production of electricity and heat. One-on-one agreements is the simplest approach when the number of actors is small but will not necessarily promote more widespread use of surplus heat as efficiently as the other models. In addition, there are a number of regulatory and economic barriers that can prevent the use of surplus heat. The Energy Act treats heat and electricity very differently; while the grid companies are obliged to offer a contract to an electricity customer that produces its own energy, there is no corresponding scheme for heating. There is no framework for pricing surplus heat, nor are there any other schemes that support the establishment of businesses with surplus heat available near potential users for the heat. Good demonstration projects, with the following positive media attention, are important to get more projects realized - which will naturally contribute to the development of collaborative models and a market that promote the use of surplus heat. In this context, research centres such as FME ZEN have an important role to play.