Ombruk av byggevarer – innspill til statlige føringer

Abstract

Bakgrunn: Målet for denne forskningsstudien er å samle innspill til vilkår for ombruk av byggematerialer i Norge og de statlige føringene for dette. Vi har spurt om hvordan entrepriseformer, lovendringer, veiledning for offentlige anskaffelser, marked og økonomiske støtteordninger påvirker ombruk av byggematerialer. Metode: Medlemmer i et nettverk for læring av ombruk av byggematerialer er intervjuet i tre gruppeintervjuer. Nettverket besto av ni firmaer med to deltakere fra hvert firma. De fleste av medlemmene var fra rådgiverfirmaer, to fra et produksjonsfirma og to fra kommune. Gruppeintervjuene ga tilgang til åpne refleksjoner om de føringene for ombruk som er til stede i samfunnet nå. Resultatene kan dermed bidra til en bedre forståelse av hvordan disse føringene blir forstått og oppfattet av aktører i byggebransjen, som er særlig interessert i ombruk. Hovedresultater fra gruppeintervjuene: • Deltakerne mener at samspillsentrepriser, eller entrepriseformer med elementer av samspillsentreprise i seg, gir et godt grunnlag for ombruk i byggeprosjekter. • Krav om ombrukskartlegging er positivt mottatt, men for å unngå at ombruks-rapportene blir liggende ulest, bør det stilles krav til at de publiseres og gjøres søkbare på nett. • Deltakerne ønsker at myndighetene stiller krav til faktisk ombruk, ikke bare til kartlegging. • Ombruk bør fremmes, ikke bare med regelverk, men med ulike typer insitamenter. Deltakerne foreslår for eksempel raskere og rimeligere byggesaksbehandling. • Deltakerne er fornøyde med endringene i byggevareforskriften (DOK) som medfører at bruker/kjøper har ansvar for å dokumentere kvaliteten på brukte byggevarer, istedenfor at selger har dette ansvaret. • Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) har laget en veileder for offentlige anskaffelser av bærekraftige bygg. Veilederen blir sett på som en viktig støtte for offentlige byggeieres miljøambisjoner. Store bykommuner har ofte egne konkurrerende veiledere, men DFØs veileder vil kunne bety mye for offentlige anskaffelser i mindre kommuner. • Deltakerne ønsker økt samarbeid mellom bestillere og utførere for å få til mer ombruk. Dialogkonferanser i forkant av bestillinger kan være en måte å få til dette, men intervjuene viste at dialogkonferanser var ukjent for mange av deltakerne. • Deltakerne ønsker seg en felles digital portal for ombruksvarer slik at man kan søke opp ombruksvarer på tvers av flere nettsider og tilbydere. En slik portal bør også tilgjengeliggjøre rapporter om ombrukskartlegging og opprette en database over donorbygg og mulige lagringssteder. • Deltakerne foreslår at byggevarehus som i dag selger nye byggevarer, også kan selge brukte. Det kan føre til at markedet for nye byggevarer vil avta noe, og markedet for dokumentasjon og vedlikehold av brukte byggematerialer vil øke. Da ville det også bli mer lagringsplass for brukte byggevarer. • Deltakerne er positive til støtteordningene som Enova har innført for ombruk. De er likevel bekymret for at man i for stor grad støtter planlegging og mulighetsstudier, mens det som trengs mest, er støtte til kostnader til faktisk ombruk. De foreslår at støttebeløp kan være basert på differansen mellom utgifter til nye materialer og utgifter som knyttes til ombruksvarer, der ombruk koster mer enn nye materialer.

Konklusjon: Gruppeintervjuene viser en engasjert og motivert gruppe i byggebransjen som ønsker å gå i bresjen for økt ombruk i byggeprosjekter. Gruppas forståelse av vilkår for ombruk er derfor viktig for videre implementering. De mener at det offentliges føringer for ombruk i større grad bør handle om praktisk gjennomføring av ombruk, og i mindre grad om de byråkratiske sidene ved ombruk i byggeprosjekter. Samtidig utviser de forståelse for at føringer og støtte for planlegging og administrasjon av ombruk er et viktig skritt på veien for å få i gang markedet.