Nedbryting og forråtnelse av døde mus - Effekt av jord, vann og luft (oksygen) på hastigheten av prosessene

Abstract

Forråtnelsen av musekadavre ble studert for å avklare betydningen av oksygen, vann og jord for dannelsen av likvoks, en substans som kan dannes i lik og bidra til at likets opp-rinnelige form bevares. Dermed brytes ikke liket i kista ned i løpet av fredningsperioden på 20 år. Spørsmålet som ble stilt var: Er det oksygenbegrensing grunnet stillestående vann rundt liket, som fører til økt dannelse av likvoks, eller fremmer vann i seg selv dannelse av likvoks? Musekadavrene ble lagret ved romtemperatur både i nærvær og fravær av oksygen, dvs. lufting versus anoksiske betingelser, i direkte kontakt med jord eller ikke, og nedsenket i vann eller ikke, og i alle kombinasjoner av disse tre faktorene. Direkte kontakt med jord hadde en sterkt positiv effekt på nedbrytingen av muse-kadaverne, formodentlig på grunn av mikroorganismene i jorda. Denne positive effekten ble observert både i fravær og nærvær av oksygen. God tilgang på oksygen (luft) hadde også en positiv effekt på nedbrytingen av musekadaverne, men på langt nær så stor effekt som direkte kontakt med jord. Kadavre lagret i en fuktig atmosfære, men ikke i direkte kontakt med vann eller jord, ble best bevart, hva enten atmosfæren inneholdt oksygen eller ikke. Trolig tørket disse kadavrene til en viss grad ut. Nedbrytingen syntes likevel å gå litt raskere i nærvær enn i fravær av oksygen. En talgaktig substans, tentativt likvoks, ble observert ved dissekering av musene, men kjemiske analyser ga ikke svar på om dette var likvoks eller ikke.