| dc.description.abstract | Denne studien har kartlagt ansvarsfordelingen og viktige etater for klimatilpasning i Norge, Sverige, Finland, Tyskland, Frankrike og Canada. Rapporten presenterer ordningene for naturskadeerstatning og/eller forsikring i de nevnte landene for å avdekke hvor stor grad det ligger insentiver til forebygging, fremfor gjenoppretting, i ordningene. Rapporten er basert på en kombinasjon av dokumentstudier og dybdeintervjuer med representanter fra myndigheter og/eller forsikrings-/finansforbund i de respektive land.
Kommunene har hovedansvar for gjennomføring og oppfølging av klimatilpasning i alle landene i studien. Øverste ansvarlige myndighet og involverte underorganer varierer mellom landene, men strukturen på ansvarsfordelingen har en rekke likhetstrekk. Ansvarsfordelingen er i stor grad definert, og ofte lovbestemt. Tyskland og Canada skiller seg mest ut i studien, hovedsakelig som følge av at de er forbundsstater, og at ansvarsfordelingen for klimatilpasning reflekterer dette.
Klimatilpasning er et relativt nytt fokusområde sammenliknet med arbeidet for reduksjon av klimagassutslipp. EU er blitt en pådriver for klimatilpasningsarbeid i Europa og lanserte i 2013 unionens strategi for klimatilpasning. Strategien legger vekt på å styrke beslutningsgrunnlaget for klimatiltak og støtte opp om koordinering og finansiering av handling på nasjonalt nivå. Strategien legger ansvaret for utforming av tiltak til hvert enkelt medlemsland og subsidierer tiltak for å utvikle de nasjonale kunnskapsgrunnlagene som igjen legger grunnlaget for å identifisere tiltak.
Dekning (kompensasjon) av naturskader på eiendom består generelt av tre deler;
• Forsikring
• Selvassuranse (eieren må være forberedt på å dekke kostnadene ved eventuelle skader selv)
• Statlige midler fra regjeringen, departementet eller regionalt myndighetsnivå
De ulike ordningene utløses av ulike skadeårsaker og skadeobjekter. Hvilke skadeårsaker og skadeobjekter de ulike ordningene dekker varierer mellom landene i studien. Grensene mellom ordningene kan være uklare, blant annet gjennom statens rolle som formell og uformell reassurandør av forsikringsselskapene. I Finland har det foreløpig ikke vært behov for å etablere et statlig sikkerhetsnett i form av regionale, nasjonale eller EU-midler.
I Norge og Frankrike er naturskadeerstatnings- og forsikringsordningene delvis offentlige. Dette innebærer at ordningene er solidariske, og at forsikringspremien ikke er risikobasert. I Frankrike er kompensasjonsordningen ved naturskade organisert som et fond, finansiert av en viss andel (12 prosent) av forsikringspremiene. Denne andelen har økt over tid, og finansierer også klimatilpasningstiltak som overvåkning, kartlegging, kommunale planer, studier og informasjonsspredning, samt ekspropriasjon og evakuering. I Norge er andelen av brannforsikringspremien som øremerkes til å erstatte naturskader på 0,065 promille, men dekker primært gjenoppretting til opprinnelig standard.
I Sverige, Finland, Tyskland og Canada er ordningene i all hovedsak private forsikringsordninger. I Sverige, Finland og Canada omtales forsikring av bygninger allikevel som semi-frivillig, ettersom bankene krever at låntakeren har tegnet forsikring før de innvilger lån. Dersom man ikke trenger å ta opp lån, er tegning av forsikring frivillig. Dekningsgraden i disse landene er derfor omtrent like høy som dekningsgraden i Norge og Frankrike. En privat ordning gir insentiver til forebygging gjennom egenandeler og risikobaserte premier. Samtidig kan eksistensen av et parallelt, statlig sikkerhetsnett dempe insitamentene for forebygging av naturskader. Et annet element som demper insentivene til forebygging av skade, er at det i dag er vanlig praksis blant forsikringsselskapene å dekke kostnadene til gjenoppretting ut over opprinnelig standard etter en naturskade. Noen forsikringsselskap legger inn veiledning til klimatilpasningstiltak i forsikringsavtalen, og forsikringstaker kan få avkortning dersom disse ikke er hensyntatt. Selv om det finnes enkelte insitamenter i og utenfor ordningene, vurderes det som for passivt i forhold til forventninger til effektene av klimaendringer.
Det er opp til hvert enkelt forsikringsselskap å tilby ulike tilleggsforsikringer, men privat infrastruktur dekkes som regel ikke. I Norge har man en egen statlig ordning som erstatter naturskader på privat infrastruktur, som veier, kaier og moloer. Store private selskaper kan tegne egne forsikringsavtaler på infrastruktur. Dette har blitt gjort blant annet på enkelte bruer i Sverige, flytog-infrastrukturen fra Arlanda og på jernbaneinfrastrukturen i Norge. Statlige aktører er selvassurandører i alle land.
Naturskadeforsikrings- og erstatningsordningene i de ulike landene er ulike, og samtlige av ordningene har nylig blitt endret eller er under endring. Det er allikevel ikke mulig å se en generell trend i utviklingen. Finland gikk fra en privat-offentlig ordning til privat ordning i 2014, samtidig som Canada er i ferd med å utvide de offentlige ordningene som følge av at det private markedet ikke tilbyr tilfredsstillende flomforsikring. Den norske ordningen er utredet, men det er foreløpig ikke blitt vedtatt noen endring. Det solidariske elementet gjør at både det norske og det franske systemet har høy kredibilitet.
Andre områder hvor insentiv for klimatilpasning kan komplementere insentivene i dagens forsikrings- og erstatningsordninger inkluderer byggtekniske forskrifter og klimatilpasningslån. Byggtekniske forskrifter kan bidra til å øke insentivene for forebygging gjennom å kreve større grad av klimatilpasning. Flere land er i ferd med å revidere og inkludere klimatilpasningstiltak i de byggtekniske forskriftene, men foreløpig er det liten grad av spesifikke krav. Markedet for grønne obligasjoner er sterkt voksende, og klimatilpasningslån kan videre bli en insentivordning på lik linje med grønne lån for energieffektive bygg. Satt i sammenheng kan for eksempel forsikringspremie avhenge av tiltak som også utløser klimatilpasningslån og sertifisering av klimatilpassede bygninger. Dette krever imidlertid også en utvikling av klimatilpasningsindikatorer.
En naturlig videreføring av dette studiet er å utvikle alternative utforminger av naturskadeforsikrings- og erstatningsordningen som både beholder solidaritetsprinsippet, samtidig som de gir ytterligere insentiver til forebygging av naturskader. | |
