| dc.description.abstract | Rapporten gir innsikt i hvordan 50 ansatte ved 10 norske sykehus ser på omfang, innhold og nytte av
oppgaver knyttet til rapportering og dokumentasjonsarbeid. Utvalget er gjort blant personell i
førstelinjen i sykehusene eller ledere på laveste ledernivå og kvalitative intervju er benyttet som
datainnsamlingsmetode. Dette for fange opp hvordan personell som er nærmest
pasientbehandlingen opplever balansen mellom tid brukt til direkte pasientkontakt, pasientnær
dokumentasjon og rapportering, og vertikal rapportering som grunnlag for styring av sykehus,
helseforetak og oppfølging av nasjonale målsettinger. Resultatene viser at det totalt sett er betydelig
grad av frustrasjon rundt rapporterings- og dokumentasjonsmengden, men at det er variasjon. Det
synes ikke å være enkeltstående rapporterings- og/eller dokumenteringskrav som er drivkraft bak
frustrasjonen, selv om mindre pasientnære oppgaver gjerne frustrerer mest. Det er ofte stor
forståelse for hensikten bak, men det er til dels stor frustrasjon knyttet til prosessene rundt
rapporteringen. De aller fleste informantene opplever at mengden dokumentering og rapportering
har økt over tid. Av det som dokumenteres og rapporteres som en del av den direkte
pasientoppfølgingen er det lite som føles unyttig. Det er heller snakk om mengde og innhold i det
som rapporteres, arbeidsfordeling mellom personellgrupper og forhold ved de teknologiske
verktøyene som det stilles spørsmål ved. Når det gjelder rapportering oppover i styringslinja er den
opplevde nytten i eget arbeid ofte mindre, spesielt ledere og overleger opplever at mye tid går med
til dette og ikke minst til ad-hoc-pregede forespørsler. En del av informantene kommer med
konkrete forslag til hvordan prosessene rundt dokumentasjon og rapportering kan forbedres og
delvis reduseres. | en_US |
