| dc.description.abstract | Bakgrunn: I senteret for forskningsdrevet innovasjon Klima 2050 (www.klima2050.no), arbeides det med å redusere samfunnsmessige risiko forbundet med klimaendringer, økt nedbør og flomvanneksponering i det bygde miljø. Klimatilpasning handler like mye om grunnleggende strukturer og prosesser i samfunnet, som tekniske konsepter og løsninger. I tillegg til tekniske løsninger, forskes det derfor på sosio-økonomiske insentiver og beslutningsprosesser for klimatilpasning i senteret.
Mål: Denne rapporten er en begynnelse og et utgangspunkt for forskning på beslutningsprosesser og virkemidler for klimatilpasning i Klima 2050. Målet med dette arbeidet har vært å oppsummere og forklare hvilke faktorer som påvirker klimatilpasning av bygg og infrastruktur på et overordnet nivå.
Metode: Resultatene bygger på 1) gjennomgang av litteratur og 2) kvalitative intervju av eksperter i organisasjoner som bidrar til klimatilpasning nasjonalt. Det er utført 7 intervju med 1-2 deltakere, og et gruppeintervju med 11 deltakere. I tillegg er referat fra temasamlinger for offentlige og private partnerne i Klima 2050 brukt for å belyse funn. Resultater: Det er mange måter å kategorisere barrierer og drivere for klimatilpasning på. Her er faktorene som påvirker samfunnets evne til klimatilpasning kategorisert etter rammeverket "Three spheres of transformation" (O'Brien og Sygna, 2013). De skiller mellom praktisk (hvordan ting gjøres), politisk (systemene i samfunnet) og personlig (holdninger, verdier og ideer) sfære for endring. Skillene mellom nivåene er flytende. En dyptgripende respons på klimaendringer – transformasjon – skjer når det oppnås forandringer på tvers av disse sfærene i samfunnet. I ekspertintervjuene er det driverne og barrierene i praktisk og politisk sfære som trekkes fram, mens det snakkes mindre om temaer knyttet til den "personlige sfære". Dette kan være fordi paradigmet vi lever innenfor er så selvfølgelig for oss. Gjennomgangen av sistnevnte sfære er derfor i større grad basert kun på litteratur. De viktigste faktorene som påvirker samfunnets evne til klimatilpasning er:
Praktisk:
•Kunnskap og kapasitet til å lære: Klimatilpasning er et forholdsvis nytt tema på agendaen for mange kommuner og organisasjoner. Fokuset på klimagassreduksjon har ofte gått foran klimatilpasning. Disse temaene må i større grad ses i sammenheng. Klimatilpasning er ennå i mange kommuner og organisasjoner tilfeldig og avhengig av ildsjeler, men det påpekes at kunnskapsnivået stiger. Kapasitet og tid til å ta til seg ny kunnskap er avgjørende. At klimatilpasning integreres i utdanning og videreutdanning bidrar til å løfte fokuset på temaet. Ulike typer læring er nødvendig; som praktisk prøving og feiling, selvstudium, og læring i grupper.
•Klimatjenester og veiledere: Forskningslitteraturen framhever hvor viktig det er at klimatjenester utvikles i tett samarbeid med brukere for at klimatjenester skal være relevante for spesifikke beslutningsprosesser. Mange veiledere beskriver klimakunnskap på et generelt nivå, men brukere etterspør praktisk og konkret kunnskap. Kommunikasjonen når lettere fram hvis målgruppen er spisset.
•Ekstremhendelser: Naturskader er en sterk driver for klimatilpasning i norske kommuner. Erfaringer bidrar til å sette klimatilpasning på agendaen.
•Kartlegging av sårbarhet og behov: Observasjoner av endringer og konsekvenser i klimaet over tid kan være viktige drivere for klimatilpasning. Hva slags data kommuner, etater og organisasjoner samler inn har betydning for om klimatilpasning skjer. Skadedata fra forsikringsselskapene kan være nyttig for kommunenes arbeid med forebygging. Risiko- og sårbarhetsanalyser, hvis disse har god kvalitet og får ringvirkninger i kommuneplanene, er sentrale drivere.
Kostnader og kost-nytteanalyser: Mangel på økonomiske ressurser kan være en barriere for klimatilpasning. Kost- nytteanalyser kan være viktige argument for tildeling av midler til forebygging. Det etterspørres kost- nytteanalyser, både på konkrete klimatilpasningstiltak og klimatilpasning på overordnet nivå. På dette området er det et stort behov for mer forskning.
•Ledelse og organisering: Klimaendringene krever ledelse som er fleksibel og tilpasningsdyktig. Ønsker om rask profitt og mangel på langsiktig fokus er vanskelig å kombinere med klimatilpasning. Det er nødvendig at beslutningstakere reagerer effektivt og tar risikoen innover seg. Dette stiller store krav til at ledelsen legger til rette for kontinuerlig læring i organisasjonen. Det finnes også eksempler på at innføring av klimafokus i organisasjoner feiler fordi de ansatte ikke tas med på råd. Tverrfaglighet i organisasjoner blir sett på som en stor fordel for klimatilpasning. Seksjonering etter tema for problemløsning heller enn etter fagdisipliner, kan føre til mer holistisk tilnærming og bedre klimatilpasning.
•Samarbeid og nettverk: Klimatilpasning er typisk sektorovergripende, og stiller store krav til samarbeid på tvers. I kommunene er det spesielt samarbeidet mellom vann og avløpsetaten og plan- og bygningsetaten som blir trukket fram som essensielt. Samarbeid mellom kommuner som deler utfordringer f. eks med samme vassdrag blir også trukket fram som en driver for klimatilpasning. Nettverk er viktig for læring av klimatilpasning; kommuner imiterer hverandres løsninger og fokus. Små kommuner kan lage sterke fagmiljø i fellesskap med andre kommuner. Klimatilpasning i byggeprosesser fordrer at alle involverte aktører er med fra start og har et felles fokus på dette.
Politisk:
•Nasjonalt og internasjonalt initierte nettverk: Flernivånettverk, nettverk som går på tvers av ulike forvaltningsnivå og brukere, er i flere forskningsprosjekter funnet å være en sentral driver for læring og klimatilpasning. At nettverket forankres hos organisasjonens/kommunens ledelse, har mye å si for mulighetene for implementering av ny praksis og kunnskap. Også internasjonale nettverk og forskningsprosjekter får opp fokuset på klimatilpasning. Klimatilpasning angår mange departement og etater. Samarbeid mellom disse er avgjørende for et mer enhetlig og slagkraftig arbeid for klimatilpasning.
•Nasjonalt samarbeid om databaser: Ulike typer databaser om naturhendelser og klima gir informasjon for forebygging og klimatilpasning. I dag ligger det databaser om flom og skred, sikringstiltak, geotekniske data og lignende i mange varianter hos ulike statlige og private aktører. Felles databaser er aktuelt på mange områder, og krever statlig ansvar og koordinering. Utfordringer er bl.a. personvern og måter data registreres på.
•Lovverket og kommunale virkemidler: De statlige føringene for klimatilpasning er tilstede, men vide og åpne for tolkning. Det er opp til kommunene i hvor stor grad de vil gjennomføre tiltak for klimatilpasning. Kravet om risiko- og sårbarhetsanalyser er et av de tydeligste kravene, men mange kommuner henger etter i utvikling av disse, setter dette bort til private aktører, og analysene får små ringvirkninger. Det mangler tilsyn med at ROS-analysene får konsekvenser i praksis. De største utfordringene knytte s til eksisterende bygninger og infrastruktur og det etterspørres spesielt retningslinjer for klimatilpasning av allerede utbygde områder. Private aktører står for 80 % av utbyggingsplanene i Norge, og kommunenes rolle for klimatilpasning blir dermed mer reaktiv enn proaktiv. Det blir påpekt at kommuneplaner kan brukes mer aktivt og inneholde flere konkrete retningslinjer for å oppnå større fokus på klimatilpasning. Risiko- og sårbarhetsanalyser kan brukes til å dokumentere lokalkunnskap om klimaet. Tidlig planlegging og forhåndskonferanser blir holdt fram som viktige for å oppnå god klimatilpasning. Det nyutviklede poengsystemet for Blå-grønn faktor kan fungere som insentiv, det samme kan deltakelse i pilotprogrammer og forskningsprosjekter. Klimatilpasning
konkurrerer også med andre typer prioriteringer i kommunen og på andre forvaltningsnivå. Politisk vilje blir dermed sentralt for å få klimatilpasning til å skje. •Forsikring og finansiering: Forsikringsordningene i Norge gir ikke gode nok insentiver for klimatilpasning og forebygging. Naturskadeforsikring, naturskadeerstatning og statens skjønnsmidler etter naturskade fører til gjenoppretting, ikke forebygging av nye skader. Det blir påpekt at kommuner må bære et større ansvar for klimatilpasning for at forebygging skal skje, men det kan være behov for opprettelse av nye støtteordninger som setter kommunene i stand til bedre naturskadeforebygging.
Personlig:
•Begrenset evne til kognisjon: Evolusjonspsykologi viser at den menneskelige hjerne er utviklet for å overlevelse plutselige farer. Saktekommende kriser, som klimakrisen, er mennesker dårlige til å ta innover seg. Vi undervurderer også farer som er langt unna i tid og sted. For å få opp fokus på klimatilpasning bør man derfor fokusere lokalt og på klimaendringene som skjer nå.
•Tilgjengelighetsheuristikk: Mennesker tar ofte sine fysiske omgivelser for gitt (habituering), og "ser" dem ikke før flom eller skred skjer. Derfor skjer forebygging i stor grad etter naturhendelser. Vår opplevelse av sannsynligheten for at naturhendelser skal skje, preges av "tilgjengelighetsheuristikk". Hvis vi nettopp har opplevd en naturkatastrofe, eller hvis media er fylt med informasjon om den type
hendelser, vil vi tenke at det kan skje igjen, og være mer tilbøyelige til å fokusere på forebygging.
•Beslutningsvegring: Usikkerhet i beslutningsprosesser fører oftest til at ingenting blir gjort, status quo er alltid tryggest. Veiledning bør derfor være så konkret på tiltak som mulig.
•Ideologer og paradigmer: Hva slags holdninger og verdier vi har, reflekteres og opprettholdes i de paradigmer vi lever i. Sett innenfra kan verdiene virke naturlige, men ser man paradigmet utenfra kan man stille spørsmål ved mange av selvfølgelighetene. Troen på vedvarende økonomisk vekst og at dette gir et lykkelig liv, påvirker de valg vi tar. Menneskehetens evne til håp og optimisme, og troen på at teknologiutviklingen løser alle klimaproblemer, kan føre til fornektelse av personlig risiko i forbindelse med klimakrisen (optimismeskjevhet). Bevisstgjøring av hvordan man påvirkes av paradigmer, og hvilken kognitiv kapasitet som kreves for å oppnå endring er derfor viktig å ta inn over seg.
•Sosial påvirkning: Vi formes i møte med andre mennesker, vi ser til andre for å finne ut hvordan å oppføre oss, søker ros og anerkjennelse. Hva andre rundt oss gjør er derfor kanskje den sterkeste påvirkningen for klimatilpasning. Kraften i sosiale nettverk må utnyttes for å oppnå fokus på klimatilpasning.
•Positive rammer: Dommedagsprofetier og skremselspropaganda har liten effekt på
menneskers evne til endring over tid. Klimatilpasning må derfor løftes fram i positive rammer og positive visjoner om hva slags samfunn vi ønsker. Et konkret eksempel er blå-grønne løsninger som kan vinne fram gjennom estetiske og helsemessige fordeler heller enn skremsel om økning i overvann.
•Kognitiv dissonans: Tiltak for klimatilpasning må tilrettelegges som de mest
tilgjengelige løsningene å velge for å unngå "kognitiv dissonans" – at det ikke er samsvar mellom holdninger og handlinger for klima. Handlinger kan påvirke holdninger: hvis man utfører tiltak for klimatilpasning på et område, kan man påvirkes til positive holdninger til klimatilpasning generelt.
•Verdier og identitetsbekreftelse: Vi søker etter informasjon som bekrefter identiteten og verdiene våre. Hvis man arbeider med å få opp fokuset på klimatilpasning i en organisasjon, er det derfor større sannsynlighet for at arbeidstakerne vil lære og ta til seg informasjon om klimatilpasning, fordi de kjenner seg igjen i det.
Konklusjoner og videre forskning:
Å integrere klimatilpasning i samfunnet slik det fungerer nå, ignorer ofte de faktorene som fører til sårbarhet; interesser, maktrelasjoner og strukturelle faktorer. Å overfokusere på praktiske klimatilpasningstiltak adresserer ikke de underliggende driverne som fører til sårbare samfunn. God klimatilpasning vil innebære en helhetlig tilnærming til endring; endring i politiske systemer og personlige holdninger er nødvendig for å få opp fokuset på klimatilpasning. Å satse på endringer som går på tvers av den praktiske, politiske og personlige sfære er derfor sentralt, fordi verdiene og verdenssynet vi bærer med oss sementerer "business as usual". Nettverk for læring av klimatilpasning, som går på tvers av forvaltningsnivåer, er et godt eksempel på dette, når læring går begge veier. Det kreves innovasjon på mange nivå. Det er lett å fokusere på de praktiske tiltakene, de tekniske løsningene. Men innovasjonen – transformasjonen – bør i enda større grad komme på det politiske og strukturelle plan. I Klima 2050 ser vi foreløpig stort behov for å arbeide med forskning og innovasjon på disse områdene: Klimatjenester og veiledere, kost- nytteanalyser, forsikringssystemer, nettverk for læring, felles offentlige databaser for informasjon for klimatilpasning, organisering og læring i organisasjoner. | |
