| dc.description.abstract | Med solenergi menes i denne sammenhengen energi produsert i solcellepanel og solfangere. I disse omdannes strålingsenergi til henholdsvis elektrisitet og varme. Solenergi må konkurrere med andre energibærere og -teknologi. Siden økt utnyttelse av solenergi mest sannsynlig vil skje over mange år, er det i forbindelse med konkurransemessige vurderinger naturlig å legge til grunn de langsiktige energiprisene inkludert priser på utslipp av klimagasser og da først og fremst CO2-kvotepriser. I tillegg vil energikrav i de tekniske forskriftene til plan- og bygningsloven kunne påvirke valg av tekniske løsninger for oppdekning av energibehovet til nye bygg.
Solceller omdanner solenergi til elektrisitet ved å utnytte den fotoelektriske effekt. Solceller kan produsere strøm i små mengder til brukere som ikke er tilknyttet et nett slik som for eksempel i mange norske hytter. I utlandet brukes teknologien i stadig større grad i større produksjonsanlegg tilknyttet nettet. Tyskland har i mange år hatt gunstige ordninger som har gjort det lønnsomt å investere i solcelleanlegg, og som har bidratt til stor vekst i solcelleindustrien. I Norge brukes solceller i stor grad i hytter og til fritidsformål, men bidrar ellers lite i energiforsyningen totalt sett. Størrelsen på et solcelleanlegg angis i ytelse (Wp). Energiproduksjonen over året avhenger av mengden solinnstråling. I Sør-Norge vil et solcelleanlegg på 1 kWp typisk produsere 800-900 kWh/år, mens det i Sør-Tyskland vil ligge på 900-1100 kWh/år. Solcelleanlegg som ikke er tilknyttet el-nettet, må ha en form for energilager. Blybatterier er fortsatt den mest utbredte teknologien, de er velprøvde og har relativt lav pris.
Solfangeren omdanner solstrålingen til varme. Solvarmeanlegg kan benyttes til produksjon av varmt tappevann og til romoppvarming i bygg, men også til dekning av industrielle varmebehov. Et slikt anlegg består av solfanger, varmelager, distribusjonsanlegg for varme og styringssystem. I Norge vil et godt dimensjonert system for bolig kunne produsere 300-700 kWh per kvadratmeter solfangerareal i året [1]. Dette forutsetter at all varme som produseres om sommeren kan utnyttes.
Solenergi kan også benyttes til å drive kjøleprosesser. Solceller kan brukes til å produsere el til drift av konvensjonelle kjølekompressorer, men i nord- og sentral-Europa vil dette være mer kostbart enn absorpsjonskjøling basert på varme fra solfangere. Ved å kombinere solceller og solfangere i et system kan man både produsere elektrisitet og varme (PV/T-system).
Prisen på elektrisitet produsert fra solceller er kraftig redusert siden de første anleggene ble installert. Siden tidlig på 80-tallet har prisene på solcellemoduler falt jevnlig, om lag med en halvering hvert syvende år. En pris på 30 NOK/Wp kan tjene som et lavest mulig nivå det vil være mulig å komme, også i Norge. Gitt en årsproduksjon på 800-900 kWh/kWp betyr det en el-kostnad på 3,33-3,75 kr/kWh. I Norge er det installert rundt 8 MW solceller, og 93 % av dette er ikke tilknyttet nettet. Det anses at markedet for solceller i Norge fortsatt vil være lite frem mot 2020.
Ved utgangen av 2008 var verdens samlede installerte solvarmekapasitet anslått til 151,7 GWth, tilsvarende om lag 217 millioner kvadratmeter solfanger areal. Norske leverandører oppgir at det i 2008 ble montert om lag 1 400 m2 solfangere, og om lag 2 000 m2 i 2009. De fleste solvarmeanlegg i Norge er installert i boliger. Et solvarmeanlegg for bruk i boliganlegg ligger i området 50-60 000 kr, med tilhørende energikostnader på 60 øre/kWh oppover, avhengig av hvilke forutsetninger man legger til grunn.
For beregning av solvarmepotensialet i Norge har vi valgt å fokusere på bygningsintegrerte1 anlegg, da vi tror at det største markedet ligger her. Med utgangspunkt i at en solfanger leverer ca 300 kWh/m2 i året vil man ha behov for 5,3 millioner m2 solfanger for å dekke 1,6 TWh/år. Dette tallet representerer et teoretisk potensial. Dersom vi i Norge klarer å få til en tilsvarende vekstrate på installasjon av solfangere i perioden 2010-2020 som man så i EU på 2000-tallet, vil vi ved inngangen til 2020 ha installert rundt 220 000 m2 solfangere i Norge. Ved en leveranse på 300 kWh/m2 utgjør denne installasjonen totalt 66 GWh, dvs. bare 4 % av det teoretiske potensialet på 1,6 TWh/år. Basert på erfaringene i IEA-rapporten ”Potential for Solar Heat in Industrial Processes” [2], kan om lag 5 GWh/år tjene som et potensial for industriell anvendelse av solvarme i Norge.
Det finnes flere barrierer som hindrer større bruk av både solvarme og solstrøm i Norge. Forholdsvis store investeringsbehov koblet til svak lønnsomhet er en hovedbarriere. Især for solstrøm er konkurransedyktigheten såpass svak at teknologien primært egner seg for brukere hvor for eksempel nettilknytning ikke er mulig, eller der brukeren ønsker en spesiell profilering for eksempel på bygningsfasader. Videre er norske leverandører av solvarmeanlegg relativt små, har begrensede ressurser og har i noen tilfeller begrenset erfaring og kompetanse. Begrenset markedsføring av solvarme fører igjen til svak kunnskap blant potensielle brukere, og dermed også svak etterspørsel. For større varmebrukere, slik som hotell, idrettsanlegg/svømmehaller og helseinstitusjoner som også har stort forbruk i sommerhalvåret, kan solvarme i mange tilfelle hevde seg lønnsomhetsmessig.
For å øke bruken av solenergi i Norge foreslås det økt fokus på støtteordninger, økt kunnskaps- og informasjonsspredning, utvikling, realisering og dokumentasjon av gode forbildeprosjekter i sentrale regioner av landet samt oppbygging av solenergiklynger for å skape faglig sterke aktører i visse geografisk områder som kan gå foran som forbilder for resten av landet. | |
