| dc.description.abstract | Det har vært et politisk mål i Norge at en større andel av våre ressurser skal være rettet mot FoU. Målet som har blitt satt, er at 3 prosent av BNP skal brukes på FoU, der næringslivet skal stå for to tredjedeler. De siste ti årene har veksten i landets FoU-kostnader økt klart mer enn BNP-veksten. Som en konsekvens har FoU som andel av BNP økt fra 1,7 til 2 prosent i perioden 2011-2021. Utviklingen har imidlertid ikke vært stabil. Siden 2019 har vi igjen sett et markant fall i denne andelen, drevet av lavere vekst i FoU-kostnader. Forskningsinstituttene har historisk vært sentral bidragsyter til økning i FoU i næringslivet, både i kraft av egen kunnskapsutvikling og som brobygger mellom akademisk forskning og næringsrelevant problemløsning. Denne rollen ser nå ut til å svekkes. De siste 10 årene har veksten i forskningsmidler til instituttene vært lav når vi måler i reelle tall (justert for prisvekst). Næringslivets egen FoU er derimot i klar vekst, men næringslivet kjøper i stadig mindre grad FoU-tjenester fra instituttene og universitets- og høyskolesektoren (UH-sektoren). En markant økning i anvendt forskning i UH-sektoren skulle på sett og vis bidra til at UH-sektoren og næringslivet kom nærmere hverandre, men denne økningen er på ingen måte tuftet på økt finansiering fra og samarbeid med næringslivet. Hva er det som driver denne ulike utviklingen der de forskningsutførende sektorene i mindre grad finansierer forskning hos hverandre? Er Forskningsrådet indirekte en kilde til denne utviklingen gjennom prioriteringer og endringer i vilkår? Eller handler dette om endringer i næringsstruktur, forskningstematikk i næringslivet og teknologi? I denne rapporten ser vi nærmere på finansieringen av næringsrettet forskning i Norge, samt mulige drivere bak dette utviklingsforløpet. Vi er særlig opptatt av instituttsektoren rolle. Når vi ser nærmere på tallene for finansiering av norsk forskning, ser vi at finansieringskildene grovt sett kan deles i fire: Næringslivet finansierer 38 prosent. Dette er mindre enn det næringslivet utfører av FoU, og det henger sammen med mye offentlig støtte til FoU i næringslivet. De siste ti årene har likevel næringslivet økt andelen egenfinansiering, som betyr at de kjøper mindre FoU-tjenester fra de andre forskningsutførende sektorene. UH-sektoren blir nesten i sin helhet finansiert av offentlige bevilgninger, direkte eller via Forskningsrådet (til sammen 89 prosent). Denne andelen har økt de siste årene. For instituttene er det også offentlig finansiering som er viktigst. Til sammen finansierer offentlige kilder 73 prosent av instituttenes virksomhet, der 25 prosent kommer fra Forskningsrådet. Næringslivet finansierer kun 15 prosent av instituttenes FoU. Også for instituttene har betydningen av offentlig finansiering økt over tid. Forskningsrådet finansierer 11 prosentav all FoU, SkatteFUNN finansierer 6 prosent og ulike internasjonale kilder (spesielt EU), samt noen andre nasjonale kilder finansierer 10 prosent. Forskningsrådet er den finansieringskilden som har hatt den laveste realveksten det siste tiåret, men veksten har dog vært positiv. Midler herfra er særlig viktig for instituttene. SkatteFUNN er den kilden som har hatt høyest økning i perioden. Noe av SkatteFUNN-midlene kanaliseres videre til instituttsektoren og UH-sektoren gjennom underleveranser og samarbeid med næringslivet. Våre beregninger viser imidlertid at denne typen kjøp av FoU-tjenester har fulgt en kraftig negativ trend gjennom hele tiårsperioden, både for instituttsektoren og UH-sektoren. | en_US |
