Likestilt, normalisert og inkludert? Erfaringer med kjøp av egen bolig for utviklingshemmede

Abstract

Det etterspørres nytenkning om hvordan man utvikler og tilbyr boliger til utviklingshemmede. Denne rapporten tar for seg seks kommuner som på ulike måter søker å legge til rette for at utviklingshemmede kan kjøpe/bygge og eie bolig selv. Undersøkelsen bekrefter tidligere funn: Husbankens finansieringsmodell gjør det mulig og attraktivt for mange utviklingshemmede å kjøpe bolig på det ordinære boligmarkedet. Det framkommer imidlertid at det kan være en kompleks og ressurskrevende prosess – til tross for at private utbyggere i alle tilfeller framstår som velvillige og imøtekommende. Kommunen kan derfor legge til rette for gode prosesser på ulike måter, for eksempel ved at kommunen legger til rette for leie for at beboerne senere kan kjøpe, eller ved å koordinere informasjon og veiledning på tvers av etater i kommunen. Beboerne trenger oftest både en bolig og et tjenestetilbud. På disse måtene kan det gjøres enklere for foreldre å etablere slike løsninger. Det er liten tvil om at dette har bidratt til å redusere ventetiden på tilrettelagt bolig for mål-gruppa i mange av de største byene. Det er en stor overgang å flytte hjemmefra for både ungdom og foreldre. Det innebærer en overgang både når det gjelder selvstendighet, ansvar og økonomi. I Trondheim opplever råd-givere derfor at det å leie før man eier, forenkler prosessen og gjør den mere fleksibel. Det at det holdes en åpen visning oppleves også som positivt. Boligkjøperne blir ikke bare tilbudt en bolig, men kan selv se og vurdere hvor de ønsker å bo. Slik etableres også et avlastningstilbud i forkant som bidrar til at beboerne blir kjent før de flytter inn. Personalet følger beboeren over i det nye boligtilbudet. De står for opplæring og bidrar til å trygge situasjonen i starten. I Stjørdal opplever ansatte i tjenesteteamet at det er stadig flere unge som ønsker å bo uten tilknytning til fellesareal eller base. Ansatte mener det forutsetter et ambulerende tjenesteteam som ser på både boligsituasjon og hjelp til å etablere sosiale relasjoner. I Stjørdal er det etablert flere faste treffsteder som fungerer som sosiale møtepunkter. Det understrekes samtidig at det er behov for ulike boformer, og at behovet kan variere gjennom livsløpet. En far i Stange opplever å ha fått etablert et godt tilbud der kommunen sto for bygging, men der boligene etterpå ble overført til den enkelte beboer og driftes som et borettslag. Betyd-ningen av et faglig sterkt og stabilt fagmiljø blant ansatte påpekes av far som vesentlig. Til tross for at ingen av foreldrene var antroposofer, trekker han fram betydningen av koblingen mot det antroposofiske miljøet. Han mener de står for både et menneskesyn og et fagmiljø som styrker tilbudet. Husbanken var sentral i å utvikle boligmodellen og bidro til en positiv prosess. I Tromsø har vi hatt anledning til å intervjue ansatte i flere faser av utviklingen av tilbudene. Det som for alle virket som en god løsning i starten, har bydd på utfordringer og tilpasninger over tid. Funnene understreker betydningen av mer omfattende evalueringer – over tid og fra både ansattes, beboeres og pårørendes perspektiv. Å framskaffe selve boligene er en viktig start, men et godt tilbud forutsetter bolig, nærmiljø og tjenesteapparat som støtter opp om hverandre. En overordnet målsetting om inkludering i et nabolag og nærmiljø er en viktig føring. Boligene er vanlige og ligger blant andre boliger, men eksemplene viser så langt i liten grad positive samspill med andre naboer. Naturlige møtepunkter og fellesarealer for hele nabolaget eksi-sterer bare i begrenset grad i nye boligområder. Bærum kommunes forsøk med å invitere andre fra borettslaget inn i fellesarealene er derfor et spennende nytt forsøk. Prosjektet er under utvikling. Skal man oppnå målsettingen om inkludering og deltakelse, må fokuset utvides slik at man ikke bare ser på boligene, men også hva slags bomiljø beboerne skal inkluderes i.

New ideas are needed as to how we can develop and provide housing for the disabled. This report examines the practices of six Norwegian municipalities, which in a variety of ways are looking to enable disabled residents to build or buy and own their own homes. The survey has confirmed some previous findings: the financing model operated by the Norwegian State Housing Bank (Husbanken) makes it possible and attractive for many dis-abled persons to purchase homes on the ordinary housing market. However, in spite of the fact that private developers are without exception friendly and accommodating, this appears to be a complicated and resource-demanding process. A municipality can thus enable effective pro-cesses in a number of different ways. For example, it may provide opportunities for residents to rent pending later purchase, or it may coordinate the provision of information and guidance by a number of its internal departments. It is common for disabled residents to require both a home and the provision of services. Approaches such as these can make it easier for parents to identify good solutions, and there is little doubt that this has helped to reduce adapted housing waiting times for disabled home hunters in many of Norway’s major cities. Leaving home can be a major upheaval both for young disabled people and their parents, entailing changes in the young person’s responsibilities, personal economy and sense of independence. In Trondheim, advisers find that renting prior to purchase simplifies the process and makes it more flexible. Open viewings are also experienced as positive. Buyers are not only offered a home, but also have the opportunity to see and judge for themselves where they want to live. In this way the municipality can offer a prior supportive service that helps residents to get to know each other before they move in. Municipal staff support residents’ progress as they move into their new homes by providing them with training and help to feel secure right from the start. In Stjørdal, social services teams are noticing that there is an increasing number of young people who want to live without any links to a base or communal area. Staff believe that this implies an ambulatory service team that considers both the housing situation and the need to assist residents in forming social relations. In Stjørdal, a number of dedicated meeting places have been set aside to facilitate social gatherings. At the same time, it is emphasised that there is a need for different forms of housing and that this need can change during a resident’s lifetime. The father of a disabled person in Stange municipality reports the existence of an excellent service by which the municipality assumed responsibility for the building, but the homes were then handed over to individual residents and administered by a housing co-operative. He emphasises that a highly competent and stable team of professionals played a significant role in this process. In spite of the fact that none of the parents were anthroposophist's, he made a point of emphasising the significance of the link to the anthroposophist community. He believes that they have a view of humanity and a professional community that reinforces this service. The Norwegian State Housing Bank played a key role in the development of the housing model and contributed towards a positive process. In Tromsø we have had the opportunity to interview employees during many of the developmental stages of the services. What appeared at the start to be an effective system for all those involved, later became vulnerable to problems and a need for adaptation. These findings serve to emphasise the importance of more comprehensive assessments of the views of employees, the disabled residents and their next of kin over an extended period of time. Securing the homes is an important start, but a truly effective service requires not only a home, but also a local community and a mutually supportive array of social services. The overall objective of achieving inclusivity within local communities offers a leading light during such processes. The homes are quite ordinary and are located among other similar homes, but our findings indicate that to date, residents experience little or no positive inter-action with their other neighbours. Natural meeting places and communal areas dedicated to entire neighbourhoods occur only rarely in new housing projects. The attempt by Bærum municipality to invite residents from outside the housing co-operative to socialise in the communal areas represents an exciting new initiative. This project is a work in progress. If we are to meet the objectives of inclusivity and participation, we have to expand our focus and not only look at the homes, but also at the kind of housing environments in which the residents shall be included.