| dc.description.abstract | I dette prosjektet er det gjort analyser og vurderinger knyttet til bruk av alternative dampsperrer i ytterkonstruksjoner. Det inkluderer yttervegger og luftede tak hvor det benyttes produkter på varm side av isolasjonen som er vesentlig mindre damptette enn hva som anbefales for ordinære dampsperresjikt. En vesentlig begrunnelse for å benytte slike dampåpne eller også populært kalt ”pustende” produkter, er at konstruksjonen får en uttørkingsmulighet innover. Den effekten har vært hovedtemaet for dette prosjektet. Følgende problemstillinger har vært undersøkt nærmere i dette prosjektet: 1. Krav til minimum dampmotstand på varm side for å unngå fuktskade som følge av kondensering og muggvekst. Dette inkluderer også krav til minimum forholdstall mellom dampmotstand på varm og kald side. Dette har vært gjennomført som en litteraturstudie av tidligere beregnings- og måleprosjekter. 2. Effekt av luftlekkasjer på krav til minimum dampmotstand på varm side. En svakhet med tidligere undersøkelser knyttet til krav til dampmotstand på varm og kald side er at de ikke har tatt hensyn til effekten av eventuelle luftlekkasjer fra innelufta, men kun tar hensyn til vanndampdiffusjon fra innelufta. Dette er imidlertid undersøkt her i en beregningsstudie. 3. Uttørking innover – når virker det? En av de angitte fordelene med mer dampåpne konstruksjoner er muligheten for utørking innover, i tillegg til uttørking utover i konstruksjonen. Dette fordrer selvfølgelig at vanndampmotstanden på varm side ikke er for høy. Man kan derfor forestille seg at det finnes en maksimal dampmotstand for såkalte ”dampbremser” gitt at de skal muliggjøre en viss uttørking innover. Dette er undersøkt her i en beregningsstudie. Ordinære bindingsverkskonstruksjoner i Norge har vanligvis relativt dampåpne vindsperrer, ofte med en Sd-verdi rundt og under 0,1 m. Beregningene viser klart at den innadrettede uttørkingen er beskjeden i slike konstruksjoner, siden mesteparten av fukten vil tørke utover. For å få en innadrettet uttørking av betydning må dampmotstanden på varm side være ganske lav. Beregningene viser eksempelvis at dampmotstanden på varm side i de fleste tilfeller bør være lavere enn ca. Sd = 1-2 m. Selv da er det kun en begrenset del av den totale uttørkingen som går innover, i størrelsesorden ca. 25%. Beregningene viser klart at det er mer effektivt å redusere dampmotstanden på vindsperra til en Sd < 0,1 m, enn dampmotstanden på varm side, for å bedre uttørking av byggfukt og tilfeldige lekkasjer og liknende. Hovedkonklusjonen er altså at dampbremser og liknende produkter har relativt liten nytteverdi mht. å øke uttørkingshastigheten i bindingsverkskonstruksjoner i nordisk klima med ordinære vindsperrer. Hvis derimot vindsperra er mer damptett enn normalt kan det være en større nytteverdi med slike produkter. Uansett må Sd-verdien på varm side være relativt lav for å oppnå en stor andel innadrettet uttørking, og dette gjør selvfølgelig konstruksjonen mer utsatt for kondensproblemer og muggvekst. I løpet av et år vil en dampbrems med konstant dampmotstand gi netto fukttransport ut i veggen, og gi en økt risiko for fuktskader i konstruksjonen sammenlignet med bruk av vanlig dampsperre med Sd > 10 m. Det har ikke vært mulig i dette prosjektet å angi noen entydig grense for minimum dampmotstand som behøves på varm side for å unngå kondens og muggvekst, siden dette i praksis avhenger av svært mange faktorer. Til tross for det overnevnte synes det klart at det er mulig å benytte mer dampåpne materialer på varm side av bindingsverkskonstruksjoner uten at fuktproblemer oppstår. Dette krever imidlertid at luftfuktigheten i bygget ikke er unormalt høy, dvs. at bygget må ha en velfungerende ventilasjon og ingen unormalt høy fuktproduksjon. Bygget må videre være lufttett og ha en mest mulig dampåpen vindsperre. | |
