| dc.description.abstract | Bakgrunn
"Alle trenger et trygt hjem" heter den nasjonale strategien for boligsosialt arbeid (Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 2020). Her legges det vekt på boligen som en grunnstein for sosialt liv og tilhørighet i lokalsamfunn og nabolag, samt boligens betydning for deltakelse i utdanning, arbeid, familieliv og å sikre best mulig helse. Regjeringen setter fokus på eierskap som beste disposisjonsform. Men leie skal være et godt og trygt alternativ, og da må man styrke leietakeres rettigheter og kommunenes handlingsrom. Mange kommuner arbeider med å finne nye former for boligløsninger for hushold som ikke kommer inn på det ordinære boligmarkedet – verken for å eie eller leie. Ringsaker kommune har siden 2015 prøvd ut en ordning med utleie av boliger med tilvisingsavtaler, hvor kommunen, private utbyggere og Husbanken sammen hjelper vanskeligstilte husholdninger med å skaffe en egnet bolig.
Hovedmålet med denne studien er å etablere kunnskap om hvilken innvirkning tilvisings-modellen har for livskvaliteten til lavinntektsfamilier. Kunnskap om familienes egne erfaringer gir innsikt i deres utfordringer og hvordan leie med tilvisingsavtale påvirker autonomi, mestring og tilhørighet. Vi ser fra undersøkelsen at familiene trenger støtte og tiltak for å leie bolig, samtidig som de viser engasjement og handling for å øke livskvaliteten og sikre best mulig trygghet, stabilitet og framtid for barna.
I studien av tilvisingsmodellen i Ringsaker bygger vi videre på og sammenlikner med den tidligere studien av Eie først-modellen utført i Kongsvinger kommune (Denizou et al., 2021). I Kongsvinger har kommunen valgt ut familier som med støtte fra NAV kjøper bolig; disse familiene vurderes å ha potensial til å delta i utdanning og arbeid som sikrer familien autonomi og bærekraft. I begge boligprosjektene uttrykker familiene økt livskvalitet, samtidig som vi ser at familiene i Ringsaker (som leier med tilvisingsavtale) i større grad enn familiene i Kongsvinger (som eier bolig) ser ut til å ha utfordringer når det gjelder bostabilitet og til-hørighet i nabolag.
Metodisk tilnærming
Studien er basert på kvalitativ metode for å utvikle dybdekunnskap og kontekstualisert forståelse av boligleie med tilvisingsavtaler og deres innvirkning på beboernes livskvalitet. Vi har gjennomført befaring i boligområdene, arkitektfaglig vurdering av bo- og boligkvaliteter, intervjuer med seks familier, intervjuer med to kommuneansatte i Ringsaker, et oppstarts-seminar med relevante kommuneansatte i Ringsaker og en workshop med kommuneansatte fra Kongsvinger og Ringsaker kommune, samt samtaler med en utbygger.
Resultater
Studien viser eksempler på at tilvisingsavtaler gir økt livskvalitet i familiene, men også utfordringer – særlig med tanke på bostabilitet og tilhørighet. De fleste framhever at det er positivt å bo sentralt, med kort vei til barnehage, skole, jobb, butikker, buss og andre fasiliteter. Mange opplever boligstandarden som tilfredsstillende i kraft av til dels mindre trangboddhet, noe som gir anledning til privatliv, skolearbeid og familiefellesskap ved aktiviteter og mål-tider, og muligheter for besøk av venner. Det framheves som positivt å bo i leilighet med mer "moderne" boligutforming og en følelse av å bo "slik andre folk bor". Flere forteller om en følelse av å være mindre stigmatisert og marginalisert ved at de nå bor i "ordinære nabolag". Samtidig kommer det fram at boligkvaliteten ikke alltid er tilstrekkelig. Det kan gjelde dører som er skjeve, kjøkkenskuffer som ikke lar seg lukke, og uheldige planløsninger. Lite attraktive utearealer, støy i nærområder o.l. bidrar til redusert bokvalitet i noen av bolig-prosjektene. Flere familier opplever klager og vansker i nabolaget, og føler seg utpekt som "upassende", "utlendinger" og "mindreverdige" naboer. Flere familier viser til at det å leie med tilvisingsavtale er dyrere enn å leie kommunale boliger, noe som har bidratt til at de planlegger å flytte for å kunne spare penger (eventuelt til å kjøpe selveid bolig).
Kommuneansatte bekrefter at flere av familiene trenger oppfølging med hensyn til å disponere boligen og forholde seg til nabolaget. Samtidig er det ikke ønskelig å synliggjøre at familiene mottar kommunal støtte og oppfølging, slik at de i størst mulig grad opptrer og oppfattes som ordinære leietakere.
Det kan se ut til at familiene i tilvisingsboliger kan oppleve en "catch-22"-situasjon: De kan enten velge å bli boende i en ny tilvisingsbolig med til dels mangelfulle bolig- og bokvaliteter eller bytte til kommunal bolig, som kan oppfattes som ett skritt tilbake i boligkarrieren, men med ambisjon om sparing for å kjøpe selveid bolig. Ved sammenlikning av tilvisingsmodellen i Ringsaker og Eie først-modellen i Kongsvinger er det rimelig å spørre seg om kanskje flere av familiene som har tilvising i Ringsaker, ville vært egnet for Eie først-modellen om de hadde bodd i Kongsvinger. Samtidig framhever vi at det ikke ser ut til at det er eie i seg selv eller disposisjonsformen som er sentral, men boligens beliggenhet og de boligkvaliteter som assosieres med selveie som er drivere for familienes opplevelse av økt deltakelse, mestring, livskvalitet og tilhørighet.
Familier som bor med tilvising utgjør en stor og kompleks kategori, noe som gjør det vanskelig å fastslå motiver for å flytte. Blant familiene i Ringsaker og Kongsvinger er det en stor andel med flyktningbakgrunn. Det kan være grunn til å spørre seg om kommuneansatte vurderer flyktningfamiliers mulighet til å dra nytte av tilvising eller eie først som relativt stor sammen-liknet med mange andre familier med lav inntekt. Da gjenstår spørsmålet om hva slags boligkvaliteter og disposisjonsformer som kan virke positivt på deltakelse, mestring, tilhørig-het og livskvalitet for de familiene som strever mest.
Implikasjoner for praksis
De ansatte i kommunen ønsker enklere og rimeligere boliger, med holdbare materialer og overflater som tåler å bli brukt, og med en leie som tillater at beboerne blir boende. En utfordring er å fortsatt kunne oppnå en tilfredsstillende bolig- og bokvalitet. Det fordrer profesjonalitet ikke bare hos utbygger, men også fra kommunens side. Her vil kommunens rolle som bestiller være sentral, og kommuneansattes dialog med utbyggere bør styrkes for å påvirke bolig- og bokvalitet, gjerne gjennom økt samspill med Husbanken.
Involvering av beboerne i utviklingen av et inkluderende bomiljø bør være en oppgave som utleier og kommunen sammen tar fatt på. Å styrke muligheter for deltakelse og engasjement i nabolag og nærområde kan bidra til å skape tilhørighet.
Leie med tilvisingsavtaler kan se ut til å være en mindre ressurskrevende form for boligstøtte enn å arbeide med Eie først-modellen. Det kan virke naturlig at det er mer krevende å følge opp familier som går inn i en eie-situasjon heller enn leie-situasjon. Samtidig ser vi i tilvisings-prosjektet at det trengs en del oppfølging som kanskje ikke er helt forutsett og iberegnet, og som gjerne skal skje uten for mye synlig involvering for nabolag og utenforstående. Dette kan være en vanskelig balansegang for kommuneansatte. Vi ser også at det kan oppstå utilsiktet ressursbruk ved oppfølging av familier i tilvisingsboliger, når vi ser at mange flytter og trenger videre assistanse, noe som bør få implikasjoner for praksis ved tilvisingsavtaler.
Alt i alt kommer det fram at kommunen trenger et bredt spekter av boligtilbud. Utleieboliger med tilvisingsavtale er et godt og viktig supplement til de kommunale boligene, men kom-munen trenger også flere kommunale boliger, noe som vil gi større fleksibilitet til å hjelpe de med størst utfordringer og sykdom.
Videre forskning
Resultatene i denne studien kan gi et godt grunnlag for å utvikle nasjonale surveyundersøkelser om leie eller eie for lavinntektsfamilier. Det vil være nyttig for de involverte partene og Hus
banken å etablere mer kunnskap om hvordan kommunen jobber både på plannivå og prosjektnivå. Dette gjelder for eksempel:
− Kommunens rolle som bestiller av boliger med tilvisingsavtaler. Denne rollen er sentral for hvor godt de nye boligene blir tilpasset de lokale boligsosiale behovene og beboernes varierte behov. Rollen er fortsatt i støpeskjeen, og kommunenes handlingsrom bør studeres videre.
− Kommunens rolle som planlegger. Et vanskelig felt er å forutse hva beboermålgruppa og kommunene vil trenge av boliger om 20 år, og hva som vil skje med tilvisingsboligene når avtalen med utleier går ut. Hvorvidt tilvisingsavtaler kan kombineres med andre bolig-virkemidler, for eksempel leie-til-eie-ordning, vil blant annet være relevant å undersøke i den forbindelse.
Selv om denne studien antyder at mange flytter fra leie med tilvisingsavtaler på grunn av høy leiepris samt vanskeligheter med bomiljøet, vet vi fortsatt lite om hvor mye og hvorfor folk flytter fra boliger med tilvisingsavtale. Dette er et felt som bør undersøkes videre. Andre relevante forskningstemaer vil være hvorvidt tilvisingsavtaler kan kombineres med andre boligvirkemidler, for eksempel leie-til-eie-ordning. | en_US |
